Ung mann i hule. Jaget av fastboende fordi jeg hadde latt dyrene spise på dyrket mark. Jeg visste ikke det. Jeg var redd. Redselen satt i magen. Jeg forsto ikke hva galt jeg hadde gjort. Jeg kom meg unna med skrekken og noen skrammer. Jeg gikk ganske langt til en landsby. Jeg ønskede å slå meg ned der men hadde ingenting å tilby, jeg måtte gjøre mig fortjent. De likte ikke fremmede. Jorden var vanskelig å dyrke, de hadde ikke noe overskudd, ingenting å gi av. Jeg så en jente/ung kvinne der som jeg ble forelsket i. Jeg fantaserte om å flykte med henne, men innså, at jeg ikke hadde noe å tilby henne. Høvdingen var negativ til alle fremmede, men en annen mann i landsbyen holdt hardt på gamle regler om at man skulle ikke sende en mann ut i skogen uten han hadde noe å forsvare seg med. Han ga meg spydd og pil og bue og sendte meg av gårde. Det var mange rovdyr i området. Jeg beundret hans gjest, syntes han var forbilledlig. Senere i skogen forsøkte jeg å sove i et tre. Mens jeg var der kom en bjørn som snuste til treet. Jeg var livredd. Bjørnen gikk videre. Jeg fortsatte til en by. Ved byporten ble jeg stoppet. Jeg angret på jeg ikke hadde sendt spydet i bjørnen, flådd den og tatt med skinnet så jeg kunne vise jeg var skikkelig mann og gjøre meg fortjent til å komme inn i byen. Jeg fikk komme inn likevel. Jeg gikk i gater og så ting jeg aldri før hadde sett, håndverk og annet. Jeg tenkte, jeg kanskje kunne lære et håndverk, men anså det som ganske håpløst. Jeg la meg til å sove i et uthus eller fjøs. En kvinne fant meg der på morgenen. Hun tok meg inn. Vi forsto ikke hverandres språk, men hun visste meg at jeg kunne jobbe for henne med dyr og bygninger og andre praktiske ting. Hun var litt eldre enn meg. Jeg forsto etter hvert at hun var en ung enke. Hun hadde en datter. Jeg ble og jobbet for henne. Jeg solgte egg og kjøtt for henne på markedet. Plutselig en dag ble jeg grepet av soldater eller politi mens jeg var på markedet.
En person som kanskje lignet meg var blitt sett i forbindelse med et tyveri fra et hus til en rik familie. Jeg var fremmed og snakket gebrokkent, de kunne bruke meg som syndebukk. Jeg forsto ingenting og ble redd. (det var andre gangen jeg ble straffet for noe jeg ikke hadde gjort eller gjort uforskyldt) Når sånt kunne skje var jeg ikke trygg noen steder. Damen jeg jobbet for hadde en innflytelsesrik far og hun fikk ham til å sørge for at jeg ble løslatt. Jeg fortsatte å jobbe for henne. Hun fikk seg en ny mann og hadde mindre bruk for meg. Jeg begynte å drikke og slåss. Jeg følte meg forfulgt fordi jeg var annerledes. Jeg visse innerst inne at jeg selv stelte i stand bråket og slagsmålene, at de andre ville ha godtatt meg hvis jeg ikke selv hadde lagt opp til bråk. En gang ble det ekstra ille. Jeg ble kastet ut av vertshuset og lå forslått i rennesteinen.
Datteren til hun jeg jobbet for fant meg og tok meg med. Hun hadde blitt ungdom. Hun stelte mine sår, men tok meg ikke med inn i huset. Jeg fikk sove i fjøset. Hun var et godt og hederlig menneske som hun hadde lært av sin mor. Hun behandlet meg ordentlig selv om jeg hadde vært dum. På grunn av hennes godhet bestemte jeg meg for at forandre livet mitt. Jeg satte meg et mål. Jeg ville skaffe meg penger og utstyr eller hva det ellers skulle til for å dra tilbake til landsbyen hvor jeg hadde sett jenten jeg ble forelsket i og gjøre meg fortjent til å få henne. Damen jeg hittil hadde jobbet for hadde nå blitt gift igjen og hadde ikke så mye bruk for meg. Jeg jobbet for forskjellige med forefallende arbeid, stelte dyr og reparerte hus. Jeg tjente ikke penger på det, men fikk mat og husly og noe verktøy som betaling og forskjellig utstyr. Hos en bonde stelte jeg en hest som var blitt skadet. Hesten skulle vært avlivet, men jeg stelte dens sår. Det jeg gjorde hadde jeg dels lært av damen, jeg hadde jobbet for, dels hjemmefra hvor vi som nomader var helt avhengig av dyrene. Av og til ble et dyr skadet og måtte ha hjelp for å heles. Jeg gjorde også andre ting for bonden og som betaling fikk jeg hesten. Da samlet jeg sammen tingene mine og red mot landsbyen hvor jeg for mange år siden hadde sett mine drømmes prinsesse.
Jeg fikk innpass i landsbyen siden jeg kom med en hest. Hittil hadde de måttet dra plogen selv når de skulle dyrke jorden. Jeg hadde seletøy og utstyr. Jeg ble svært populær. Jorden var mager, men nå hadde vi mulighet for å få litt mer utbytte av den. Min drømmejente var blitt kvinne og var stadig like vakker for mine øyne, men hun var blitt gift med sønnen til den høvding som i sin til hadde jaget meg fra landsbyen. Hun hadde en ugift søster som jeg fikk godhet for. Hun ble glad i meg også og vi fikk lov å gifte oss. Jeg hadde status i landsbyen siden jeg hadde brakt hesten. Hun var snill og god. Vi levde godt. Av og til skar det i hjertet å se søsteren, men hun var opptatt med sitt og vi sås ikke så ofte. Jeg levde godt med min kone. Vi fikk to døtre etter hvert. Jeg dyrket jord og gikk på jakt, hun drev med kvinnesysler. Vi møttes nok ikke så ofte i favntak etter hvert, men hun var flink og god.
En kveld hendte noe. Aniica søsteren, min ungdoms drøm flyktet fra mannen sin og kom til oss. Han hadde slått henne en gang for mye, hun ville ikke tilbake. Meega, min kone hennes søster stelte hennes sår. Hun ble hos oss. Mine gamle følelser for Aniica blusset opp. Dette var vanskelig. Jeg så på henne at hun gjengjeldte mine følelser, men jeg var hennes søsters mann og situasjonen var helt umulig. Det ble til blikk, tilfeldig streif av et par fingrer, ikke mer. Vi unngikk ord. Hvis Aniica og jeg tilfeldig var inne mens min kone gikk ut etter grønsaker var atmosfæren mellom oss mettet selv om hun sto med ryggen mot meg. Jeg lengtes etter å favne henne mer enn noe annet. Ofte gikk jeg alene i skogen. Det hendte jeg gikk i skogen uten våpen. Dette var farlig, men jeg lurte på om jeg orket dette liv, om kanskje et vilt dyr ville gjøre en slutt på det for meg.
Aniicas mann hadde blitt jagd fra landsbyen uten våpen. Det var den strengeste straff noen kunne idømmes. Han kunne kanskje overleve, men for landsbyen var han død. Han fikk denne strenge straffen både for å ha mishandlet sin kone og for på andre måter å ha forbrutt seg. Sikkert var det at han hadde vært streng og brutal, han var ikke populær og ble ansett for ikke alltid å være rettferdig. Han var høvding i kraft av å ha vært forrige høvdings sønn. Hans og Aniicas barn hadde blitt boende hos hans slekt. Det var der de hørte til. Nå ble den mann som i sin tid hadde gitt meg med våpen da jeg ble sendt videre fra landsbyen valgt til landsbyoverhode. Han var gammel og rettferdig og velbevandret i sitt folks skikk og bruk fra gammel tid. Han hadde dessuten mange barn som bidro til å velge ham. Da hans første kone hadde dødd hadde han tatt seg en ny og yngre, så barna var i alle aldre. Landsbyen hadde en gang vært truet med utryddelse på grunn av sykdom og innavl. Den ny høvdingen tilhørte en slekt som hadde slått seg sammen med den opprinnelige gruppen. De hadde vært nomader før som min slekt. De var sterke og hadde regler mot innavl. Alle måtte reise ut i verden og skaffe seg partnere og enten bringe dem med seg hjem eller bli hos dem. Nomadeflokken hadde blitt fastboende da den slo seg sammen med den utryddelsestruede landsbyen som ikke så noen annen mulighet for overlevelse. Før det hadde landsbyen betraktet alle fremmede som byttedyr, om det var dyr eller mennesker. Det er mulig det også var denne holdningen og praksis som hadde brakt sykdom. Den første høvdingen, jeg traff var av den opprinnelige slekten som fortsatt levde som om verden utenfor var ikke-verden.
Min kone ble syk. De to døtrene våre var ganske store. De hjalp å stelle deres mor sammen med Aniica. Ingen forsto hva hun feilte. Det var som hun sygnet hen. Jeg var ulykkelig. Hun var en god kone. Jeg grep meg i forbudte tanker – at kanskje kunne jeg nå få Aniica - og jeg gikk igjen i skogen uten våpen, men ingen dyr ville gjøre slutt på mitt liv.
Aniica var trist over sin søsters sykdom. Likevel kunne hun vende seg mot meg og jeg merket det gnistret mellom oss. Nå torde jeg i alle fall ikke la fingre eller noe annet streife henne.
Forskjellige fra landsbyen så til Meega, menn og kvinner. Noen kom med råd og ideer til helbredelse. Selv sa hun lite, men virket ikke redd. Noen av rådene fulgte vi. Hun fikk urteavkok og forskjellige omslag. Hun smilte til oss, omga oss med sin stille kjærlighet. Bad om drikke. En dag sendte hun Aniica ut. Jeg sto der og det var som hun ville si meg noe. Det ble til at hun rakte ut etter meg og strøk meg over hånden. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg hadde stor godhet for henne. Det var som hun ville si til meg at hun tilga alt.
Meega døde. Jentene var vant til å ha Aniica rundt seg, de tok det pent, selv om de var lei seg. De var store, de hadde sine faste oppgaver. De jobbet mer ute, dyrket grønnsaker og var sammen med andre barn og unge. Aniica og jeg gikk stille rundt hverandre de første dagene etter Meegas død og begravelse(?). Det hadde gått tre-fire dager, da det skjedde: Vi var i hverandres armer og det var som jeg brant meg. Vi snakket ikke om det. Hun lagde mat til meg og jentene og jeg gikk ut på jordet. Jeg var som i en dis de neste dagene. Det gikk en uke etter det. Da vi endelig lå i hverandres armer var det ikke mange ord imellom oss. Opplevelsen var langt bortenfor ord. Kroppene våre skapte et eget rom, vi fylte en egen verden og ble mer enn dobbelt så store som oss to til sammen. Aldri hadde jeg opplevd noe lignende. Aldri hadde jeg tenkt at et favntak med en kvinne kunne være så vidunderlig. Endelig hadde vi fått hverandre. Om verden utenom ville godkjenne det eller ei tilhørte vi hverandre. Hvis verden ikke ville godkjenne vårt forhold skulle jeg gjøre alvor av min ungdoms tanke om å flykte med henne.
Vi visste ikke vårt forhold ute på en stund. Det var naturlig at hun ble boende sammen med jentene og meg. Hun var jentenes reservemor, den kvinne som sto dem nærmest. Min yngste datter godtok også kjærligheten mellom oss. Den eldste så det nok som et svik. Jeg var enkemann. Aniica var i landsbyens bevissthet enke selv om ingen kunne vite om hennes mann hadde overlevd å bli jagd derfra. Han ville aldri kunne vende tilbake. Verden utenfor var ikke-verden. Det liv jeg hadde levd i byen fantes kun gjennom det verktøy og utstyr jeg hadde brakt hit. En gang hadde jeg reist ut i verden for å finne en partner til hesten, som var en hoppe. Det hadde lyktes å finne en hingst. Parringen hadde foregått uten eierens godkjenning og eieren hadde sikkert undret seg over å møte en sliten hingst den kvelden. Perioden hvor hoppen ikke kunne brukes som trekkdyr fordi den var med føll hadde vært hard, men føllet hadde vokst opp til en sterk og vakker hingst, litt for sprek og vill til at de unge kunne håndtere den, men etter hvert roligere og med en bemerkelsesverdig vilje til å jobbe for menneskene i landsbyen. Jeg skjønte jeg hadde en evne til å omgås dyr som antakelig skyldes min nomadeslekt og opplæring i barndom og tidlig ungdom.
Mitt forhold til Aniica ble godkjent, vi ble mann og kone. Vi var godt voksne, men følt oss unge og sterke i kropp og sjel. Våre favntak var sterke og kunne lignes med å stå gudene nær. Aniica ble med barn. Fødselen var hard. Meegas fødsler hadde vært lette, hun hadde vært ung da hun fødte jentene. Jeg hadde ikke tenk på dette. Aniica fødte en sønn. Det var en vakker dag. Jeg takkede forsynet, himmelen og jorden. Aniica var sliten. Jentene hjalp til, måtte jobbe som de voksne kvinner som de snart var. Den yngste var spesielt glad for sin lillebror. Den eldste følte vel stadig at det var et svik at mor hadde dødd og at jeg hadde blitt mannen til hennes mors søster. For henne var gutten frukten av sviket. Den etter hvert sterke og glade gutten snudde imidlertid hennes følelser, også hun måtte bli glad i ham.
Min eldste datter ble gift med høvdingens sønn. Det var en stolt dag for meg. Jeg som hadde kommet som en fremmed til et samfunn hvor fremmede var omtrent ikke-mennesker så det som en bekreftelse at jeg og det som hadde blitt min slekt var for alltid godkjent i samfunnet.
Som gammel og grå kunne jeg dø med bevisstheten om at min slekt levde videre og at min vakre gråhårete store kjærlighet snart ville følge etter meg.
Den største overraskelse som ventet meg etter livet var å få vite at Meega hadde dødd som et offer på grunn av sin store kjærlighet til sin søster Aniica. Jeg erkjente at det fantes gode mennesker på jorden, også mennesker som gjorde meg mer godt enn jeg hadde fortjent, men at noen kunne gjøre noe så stort som Meega hadde gjort hadde jeg ikke drømt om. Hun fritok meg for all skyld, som jeg hadde følt.

Mønstre:
Jeg kan bli forfulgt for ting jeg uforskyldt har gjort (gressende dyr på dyrket mark).
Jeg kan bli forfulgt for ting jeg ikke har gjort (beskyldt for tyveri fordi jeg var fremmed).
Jeg skal gjøre meg fortjent (for å bli godtatt i landsbyen).
Det finns gode rettferdige mennesker (mannen som ga meg våpen, kvinnen som trengte min arbeidskraft, datteren som stelte mine sår, bonden som ga meg hesten).
Det finns fantastisk overmenneskelig gode mennesker (min elskedes søster som ofret seg for at hun skulle få utfolde sin kjærlighet)