Hun var min venninne, alltid. Når forsto jeg at hun var mer enn det? Kirken ville fordømme oss, samfunnet dømme – hvis de visste., men de visste ikke. Ingen måtte vite. Vi elsket, kunne ikke hjelpe for det. Kjærligheten kunne ikke fjernes, men måtte være usynlig – usynlig for alle andre enn oss. Verden er stor, verden er god. Vi fikk elske, kunne ikke hjelpe for det. Når var det? Vi ble kjent som store jentunger, lekte, tøyset. Hvor kom hun fra? Hun dukket opp i min landsby. Kom vel ikke akkurat ingensteds fra, sa lite om sin familie. Det lå en slags tragedie der. Hun snakket lite om det. Historien kom fram etter hvert – en setning her, en bemerkning der. Hun hadde ikke familie. Det hadde gjort henne sterk, i hvert fall utenpå. Kun jeg fikk se hennes sårbarhet. Min elskede. Naturen hadde tatt dem, familien hennes – Eller var det krig? Sykdom? Hadde noen vært levende, da hun forlot dem? Strevde hun med skyldfølelse fordi hun hadde forlatt et menneske som kanskje kunne ha vært reddet? Skadet? Syk? Unngikk hun smitte kun fordi hun kom seg av gårde i tide? Det var en lykke at hun kom til meg. Hun var en gave.

Jeg ser henne for meg som hun står der med et ertende smil og jeg vet at jeg elsker henne. Min bror skulle gifte seg. Jeg ville kle meg pent. Hun lurte på om hun ikke var anstendig, utfordret meg, ville jeg ha henne med? Jeg ville det. Jeg visste at vår kjærlighet var så utenkelig for andre at ingen ville tenke den. Venninner er det lov å være. De syntes vel litt synd på meg som ennå ikke var trolovet. Jeg var jo i gifteferdig alder. De anså meg kanskje som litt sær.

Det gikk greit. Vi var i kirken, vi var på festen. Det var siste gang jeg så min familie.

Det var enklere å bo et større sted. Vi reiste ikke langt først. Bodde først et lite sted ikke langt fra mitt hjemsted, jobbet. Vi torde ikke jobbe samme sted. Kanskje noen ville forstå, se på oss at det var noe spesielt med oss, at vi var annerledes, hvis de så oss sammen. Vi visste oss stort sett ikke ute sammen. I hvert fall ikke på dagtid. Det gikk greit. Stedet vi bodde da var ikke akkurat fint. Gulvet var rått, det trakk fra vinduet, døren var slitt. Når vi var innenfor døren vår var det likevel en varme som kun var vår. Vi var slitne når vi kom fra jobb. Vi hadde lite penger, ikke ork til å noe særlig lage mat hver dag. Vi fikk mat, vi levde, vi hadde hverandre. Det kom sjelden andre innefor vår dør. Vi tenkte sjelden på framtiden. Det hendte jeg gikk i kirken. Det hadde blitt lagt merke til hvis jeg aldri gikk der. Noen ganger gikk vi også sammen. Siden hun ikke hadde familie var det på en måte godtatt at hun var litt utenfor. Folk snakket om at hun kom fra et sted på andre siden av grensen, at hun egentlig var fra et annet land, en slags flyktning. Kanskje var hun en slags flyktning? En gang hørte jeg noen si, at det var jo flott at jeg som kom fra en skikkelig familie hadde tatt meg av henne. Jeg tror ikke de visste at jeg hørte hva de sa. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg til kjenne, kommentere deres utsagn. Jeg valgte å la som ingenting, tenkte på, hva de hadde sagt. De visste jo ikke at hun var en gave. De visste jo ikke at jeg elsket henne som ingen noen gang hadde kunnet elske og som ingen hadde lov å elske.

Så hendte det mens vi bodde der.

Han stod plutselig der i døren. Det var jo ikke vanskelig å få den opp, men ingen pleide å forsøke. Ingen andre enn vi hadde noe der å gjøre, ikke eide vi noe det var verd å stjele. Så han sto altså plutselig der. Vi lå i sengen sammen. Vi var ikke forberedt, kunne ikke på noen måte ha hatt sjanse for å rekke å komme oss der fra hverandres favn. På et øyeblikk var vi begge som lammet. Han ble sint, forarget, forbannet. Han skrek og ropte, fordømte oss, ville melde oss. Jeg tror til og med han truet med å ville drepe oss, men jeg er i grunnen ikke sikker på det nå i ettertid. Så gikk han, smelte døra i etter seg. Vi skalv. Vi lå der fortvilte og holdt om hverandre, i tvil om dette virkelig hadde hendt. Var det en ond drøm? Var det dette vi innerst inne alltid hadde fryktet, hadde fryktet så dypt at vi ikke torde kjenne på det. Kunne dette være slutten. Ville vi bli drept, slept fram, steinet eller spyttet på, bli bannlyst av kirken? Hva ville skje? Miste våre jobber ville vi helt sikkert. Ingen steder ville være trygge. Den varmen vi vanligvis fant der sammen under teppet var blåst bort enda døren nå igjen var lukket. En kall gufs lå i rommet. Vi klamret oss fortvilte til hverandre. Ville han komme igjen? Ville han hente forsterkninger? Ville han komme tilbake med en hel horde med dømmende vesener, fanden og hans pumpestokk.

Vi sto opp. Tente på omnen selv om vi hadde lite ved og burde spare det til kaldere dager, men ingen natt kunne være kaldere enn denne. Vi talte nesten ikke, som om det å snakke ville bryte en fortryllelse, en beskyttelse vi tross alt hadde rundt oss. Vi to, vi var vi to. Vi hadde hverandre. Vi kunne ikke snakke om dette fæle. Ordene ville kanskje mane det fæle fram igjen. Etter hvert måtte vi likevel. Hun sa det først: Vi må komme oss vekk.

Etter å ha varmet og spist den resten av grønsakssuppe vi hadde i kjelen fra dagen kledde vi på oss alle klær vi hadde og pakket det lite vi ellers eide i et par bylter. Etter litt fram og tilbake ble vi likevel enige om å vente til det ble lyst med å dra og vi kledde av oss igjen. Vi forsøkte å sove, men ble lenge liggende i hverandres armer uten å finne fred. Jeg vet jeg sent på natt falt i en fortvilet og drømmeløs søvn. Jeg tror ikke min elskede fikk sove den natten.

Hun vekket meg da det var lyst. Vi vasket oss nødtørftig som vanlig, brukte bare det litt vann vi hadde inne. Vi kledde på oss alle klærne. Vi hadde spist suppen på natten og pakket nå sammen den maten vi hadde igjen, tok med oss byltene med eiendeler og da vi kom ut fylte vi vann i to dunker.

Jeg husker ikke hvor lenge vi gikk. Jeg er ikke sikker på når vi la planen. Vi hadde gått, bare ut, bort, vekk. Så kom jeg på det. Vi hadde et mål. Jeg hadde vært der før. Noe av min familie, en onkel langt ute hadde en slags hus på fjellet. Jeg var ikke sikker på hva den hadde vært brukt til. Det hadde vel bodd folk fast der engang. Det var nokså øde. En eller annen del av slekten som var utdød engang under en epidemi eller noe. Filleonkelen eide liksom huset og hadde brukt det i forbindelse med jakt da han var yngre. Ingen var interessert i å overta det. Nå lå det bare der til ingenting. Jeg hadde vært der en eneste gang. Det var den ene gangen mine foreldre hadde tatt meg og mine søsken med over fjellet for å dra til begravelsen til min mors mor. Jeg hadde i grunnen aldri tenkt på at det måtte ha vært trist for min mor å forlate sine der på andre siden. Eller kanskje det ikke var? Hadde hun reist derfra av eventyrlyst, lå det en slags tragedie der eller var det kjærlighet til min far som hadde fått henne til å reise hjemmefra? Hadde han rett og slett kommet forbi og tatt henne med seg til sin slektsgård? Jeg forsto i all fall selv om jeg bare var en jentunge der i begravelsen at min mor ikke hadde sett sin mor på lenge.

Nå var vi på vei til huset som jeg hadde besøkt den ene gangen for lenge siden. Om jeg tvilte på at jeg skulle finne det delte jeg ikke min tvil med min elskede. Hun var tøff, vel så tøff som jeg. Hvorfor ville jeg skjerme henne?

Vi fant fram. Jeg tror ikke vi gikk den korteste veien, men vi fant stedet. Vi hadde litt mat igjen også. Vi hadde fylt på med vann underveis.

Vi levde der. Kjærlighet og kildevann. Jo vi ble tynne. Det var ikke så mye som grodde der rundt på fjellet. Det hadde engang vært en fjellgård. Det var fortsatt litt korn og urter, men ikke mye. Vi fant spiselige røtter i skogen, urter, bær da det ble tid for det. Bærtiden var en god tid. Vi forsøkte å sette snarer for å fange spiselige smådyr, men vi hadde ikke mye erfaring med sånt og bare en gang lyktes vi. Da var det fest. Vi forsøkte å samle forråd. Vi så at dette ble alt for lite. Vi ville ikke kunne leve her til vinteren. Skulle vi dø her sammen? Det ville kanskje ikke være det verste, som kunne skje. Bare vi fikk være sammen. Vi diktet historier på kveldene. Ved hadde vi nok av. Vi satt ved ildstedet og fantaserte, fant opp barske fæle historier om at noen engang ville finne våre skjelletter sammenflettet og undre hvem vi hadde vært og på hva som hadde hendt her. Samtidig ble det stadig kaldere når vi gikk ut for å hente mat og vann. Vi nøt sammen hvert solglimt. Vi plukket blomster til hverandre. Vi sang. Ingen andre hørte oss. Vi savnet ingen. Vi krøp sammen rett som det var i kyss og kjærtegn.

Vi ville leve. Vi ville ikke finnes døde om det så aldri så mye var i hverandres armer. Råtne kropper var ikke noe å strebe etter. Vi hadde et rikt liv og var unge.

Så hendte det som ikke skulle hende. Hun ble syk. Jeg passet og pleiede. Hun ble ikke frisk. Hun ble svakere. Vinteren nærmet seg. Vi hadde lite forråd og når jeg måtte høste og samle alene gikk det ikke. Jeg forsøkte å holde panikken fra livet, men forsto at dette gikk ikke. Hun måtte få legehjelp, måtte komme på sykehus.

Hun ville ikke kunne gå selv. Jeg måtte skaffe en hest. Jeg ante ikke hvordan det skulle gå til. Det måtte ikke ta for lang tid heller. Jeg kunne ikke være lenge vekk fra henne. Og hun kunne ikke bli svakere hvis hun skulle klare transporten til en by.

Jeg hadde en fornemmelse av i hvilken retning det lå en gård som antakelig hadde en hest. Forhåpentlig hadde de to hester så de kunne unnvære den ene noen dager.