Hver gang jeg selv har vært i regresjon har jeg sett scener fra et liv: Etter døden har jeg sett flere detaljer og sammenhenger. I dagene etter regresjonen enda flere detaljer og perspektiver. Jeg har i noen tilfeller satt meg ned for å skrive historien om et liv og det har da blitt en hel historie som har foldet seg ut mens jeg satt og skrev. Jeg kan beskrive det som at jeg har åpnet et minne som drar masse mer med seg. Jeg er åpen for tanken om at dette ikke nødvendigvis er mine personlige minner. Samtidig har jeg en ganske annen opplevelse enn når jeg bruker min fantasi til å dikte opp historier, der jeg bestemmer hva som skal skje.